Hva gjør vi med skolen? Utopi som uttrykk og virkemiddel for radikal nytenking i utdanningspolitikken

Sammendrag

Politiske utopier har historisk – med rette – fått et frynsete rykte. Det kan derfor være riktig å satse på pragmatiske tilnærminger og små endringsskritt overfor en eksisterende orden. De mange utfordringene skolesystemet nå står overfor kan imidlertid kreve radikal nytenking. Utopitenking har tidligere vært forsøkt for å inspirere til politiske reformer. Den kjente historikeren Frances Yates beskriver i boka The Rosicrucian Enlightenment (1972) hvordan utopier ble brukt av sentrale aktører i 1600-tallets politiske reformiver. Utopier som politisk virkemiddel ble den gang ingen suksess. Men hva gjør vi med skolen – nå? Kan denne genren, utopitenking, få en renessanse? Denne teksten er et forsøk i så måte.

English abstract

What Do We Do With the School? Utopia as an Expression and Vehicle for Radical Innovation in Education Policy

Historically, political utopias have – rightly – gained a fringe reputation. Pragmatic approaches and small steps of change to an existing order might therefore be preferred. However, the many challenges the school system now faces may require radical new thinking. Utopian thinking has previously been attempted to inspire political reforms. The well-known historian Frances Yates describes in the book The Rosicrucian Enlightenment (1972) how utopias were used by key players in the 17th century’s political reform efforts. Utopias as a political instrument were not successful at the time. But what do we do with school – now? Can this genre, utopian thinking, have a renaissance? This text is an attempt in this respect.