Til forsvar for barns spontane lek

  • Einar Sundsdal Høgskolen i Sør-Trøndelag, Norge
  • Maria Øksnes Norwegian University of Science and Technology (NTNU), Norge

Sammendrag

Barndommens far Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og, senere, barnehagens grunnlegger Friedrich Frøbel (1782–1852) var begge opptatt av barndom og barns mulighet til å tape tid. Dette ble betegnet som negativ pedagogikk og innebar blant annet at barn skulle fordrive tiden med det som passet for barn: lek. Barna skulle få holde på for seg selv, voksne skulle ikke bedrive undervisning, men la barn oppdage verden selv. Disse tankene har vært sentrale for vår moderne forestilling om barndom, og de har vært premissgivende for Barnekonvensjonen som slår fast at alle barn har rett til å leke. Også i dag har leken en sentral posisjon når vi snakker om barndom, men nå knyttes den til en forestilling om å vinne tid. Barn blir nå skjøvet fremover slik at de ikke skal kaste bort tiden - tape tiden - men utnytte den mest mulig effektivt med tanke på et fremtidig resultat. Denne logikken har bidratt til at FN i 2013 gikk ut og advarte om at barns rett til lek er truet. I denne artikkelen vil vi forfølge FNs forsvar for barns spontane lek. Vi vil gjøre dette blant annet ved å vise at lekens egenverdi står stadig sterkere innen en rekke forskningstradisjoner.

ABSTRACT

English title: A Defence of Children's Spontaneous Play

The Father of Childhood Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) and, later, the inventor of the kindergarten Friedrich Fröbel (1782-1852) were both interested in childhood and a child's ability to lose time. This was considered negative pedagogy and involved in part children passing time by doing what suited them: play and games. Children were to do their own thing. Parents were not to educate them but let them discover the world on their own. These notions have been central to our modern understanding of childhood and instrumental to the Child Convention, which stipulates that every child has the right to play. Play still has a central position in today's views on childhood. Now, however, play is associated with gaining time. Children are being pushed ahead so as to not waste their time - lose time - but spend it most efficiently for future purposes. This logic has contributed to the UN in 2013 declaring that children's right to play is under threat. In this article, we will persue the UN's defence of children's spontaneous play. We will do so in part by demonstrating that play's intrinsic value is ever more central in a number of research traditions.

Nedlastingsstatistikk
Totale nedlastinger:
Download data is not yet available.
Publisert
2015-04-09
Hvordan sitere
Sundsdal, E., & Øksnes, M. (2015). Til forsvar for barns spontane lek. Nordisk Tidsskrift for Pedagogikk Og Kritikk, 1. https://doi.org/10.17585/ntpk.v1.89
Seksjon
Bestilte artikler
Emneord (Nøkkelord)
barns spontane lek, institusjonalisering, UN General Comment No. 17, læringstrykk, lekforskning