Herbart om oppdragelse, formbarhet og takt

  • Lars Løvlie Institutt for Pedagogikk, Universitetet i Oslo, Oslo

Sammendrag

Jeg presenterer her en analyse og tolkning av Herbarts syn på oppdragelse og danning, med feste i to av hans begreper: formbarhet – Bildsamkeit – og takt. Det første kaster lys over forholdet mellom lærer og elev, det andre først og fremst over forholdet mellom teori og praksis. For ham, som for forgjengeren Immanuel Kant, dreiet det seg om subjektivitet og frihet, eller mer konkret: Hvordan oppdra til autonomi der det også kreves tvang? Så vidt jeg kan se, bruker Herbart de to grunnbegrepene nettopp til å bestemme det paradoksale og uferdige forholdet mellom frihet og tvang. Han forklarer det som et åpent forhold eller relasjon som ikke har en bestemt begynnelse og heller ikke en bestemt konklusjon. Verken tradisjon eller vitenskap kan ved seg selv realisere dette råderommet. Han tenker seg et frirom der kunnskap, intuisjon og skjønn spiller på lag i oppdragelsen. Tradisjonen henger gjerne igjen i gamle fordommer, vitenskapen fanges i teori og abstrakt skjema, og ingen av dem dekker de unike situasjonene som nyskaper forholdet mellom voksne og barn. Herbart stilte seg åpen til spørsmål som ikke løses ved styring og kontroll, og spør implisitt om ikke vi også kan gjøre det samme.

ABSTRACT

English title: Herbart on Upbringing, Educatibility and Rhythm

In this article, I present an analysis and interpretation of Herbarts views on upbringing and formation, anchored in two of his conepts: malleability - Bildsamkeit - and rhythm. The former term sheds light on the relationship between teacher and student and the latter on that between theory and practice. For Herbart, as for his predecessor Immanuel Kant, these concepts deal with subjectivity and freedom, or more precisely: how to foster autonomy by using coercion. As far as I can see, Herbart uses these two fundamental concepts precisely as means of defining the paradoxical and somewhat unfinished relationship between freedom and coercion. He describes this relationship as open and something that lacks any particular beginning or conclusion. Neither tradition nor science alone can create this relation. Herbart envisions an arena where knowledge, intuition and judgement all play a part in a child's upbringing. Tradition often leaves a trace in old prejudices, science occasionally hampered by theory and abstract schemes, and neither tradition nor science quite covers the unique situations that recreate the relationship between adults and children. Herbart remained open in face of issues that could not be solved by management and control and asked implicitly whether we could not all do likewise.

Nedlastingsstatistikk
Totale nedlastinger:
Download data is not yet available.
Publisert
2015-04-09
Hvordan sitere
Løvlie, L. (2015). Herbart om oppdragelse, formbarhet og takt. Nordisk Tidsskrift for Pedagogikk Og Kritikk, 1. https://doi.org/10.17585/ntpk.v1.91
Seksjon
Bestilte artikler
Emneord (Nøkkelord)
pedagogikk, oppdragelse, formbarhet, takt, teori og praksis